Naturskade – erstatning for relokalisering – naturskadeforsikringsloven § 1 tredje ledd.

Saken gjaldt spørsmålet om en forsikringstaker hadde krav på erstatning for relokalisering etter naturskader som inntraff i 2015 og 2017. Bakgrunnen var at det i januar 2018 kom en ny bestemmelse i naturskadeforsikringsloven som ga rett til erstatning for relokalisering ved naturskade, altså mulighet til å få dekket flytting fremfor gjenoppbygging dersom det er fare for gjentatt skade. Sikrede mente den nye regelen måtte gjelde også for de tidligere skadene, altså med tilbakevirkende kraft. Selskapet avviste dette, og viste til at en ny lovbestemmelse ikke uten videre gjelder for hendelser som skjedde før den trådte i kraft. En senere hendelse i februar 2018 ble av Klagenemnda for naturskader vurdert til ikke å være en naturskade i lovens forstand, og kunne derfor heller ikke gi grunnlag for relokaliseringserstatning. Det forelå heller ingen dokumentasjon på at kommunen hadde nektet reparasjonstillatelse på grunn av fare for ny naturskade, noe som er et sentralt vilkår for slik erstatning. Nemnda konkluderte med at sikrede ikke hadde krav på erstatning for relokalisering. Saken illustrerer at nye lovbestemmelser normalt ikke får virkning for skadetilfeller som ligger forut for ikrafttredelsen, og at krav om relokalisering forutsetter konkret dokumentasjon på at gjenoppbygging ikke er tillatt på grunn av fremtidig skaderisiko.