Frontkollisjon – personskade – regresskrav – lemping – bal. § 12 – skl. § 5-2. (FinKN 2019-606)

Saken gjaldt en frontkollisjon der skadevolder kom over i motgående kjørefelt og skadet to personer i den møtende bilen. Selskapet hadde betalt oppreisningserstatning til de skadelidte og krevde deretter regress fra skadevolder, altså at skadevolder selv skulle dekke utgiftene. Et sentralt spørsmål var om skadevolder hadde kjørt grovt uaktsomt, siden regress normalt krever en slik grad av skyld. Nemnda la særlig vekt på vitneforklaringer som ble avgitt kort tid etter ulykken, og fant at disse ga et godt bilde av hendelsesforløpet. På denne bakgrunn kom nemnda til at skadevolder hadde utvist grov uaktsomhet ved å kjøre over i motgående kjørefelt. Skadevolder anførte at regresskravet burde nedsettes eller lempes, men hadde ikke lagt frem dokumentasjon som støttet at det var grunnlag for dette. Nemnda fant derfor ikke grunn til å redusere kravet, og selskapet fikk fullt medhold i regresskravet. Saken illustrerer at tidsnære vitneforklaringer kan være avgjørende bevis i vurderingen av skyldgrad ved trafikkulykker, og at den som ønsker lemping av et regresskrav selv må sannsynliggjøre at vilkårene for dette er oppfylt. Det er ikke tilstrekkelig å hevde at kravet er urimelig uten å underbygge dette nærmere.