Skyldfordeling etter møteulykke – årsakssammenheng – bal. § 8 – trafikkreglene § 13 nr. 1. (FinKN 2026-981)

Saken gjaldt en kollisjon mellom to biler ved passering på en smal vei med glatte føreforhold. Klagers bil var i bevegelse, mens motpartens bil sto stille. Partene var uenige om det faktisk hadde vært fysisk kontakt mellom kjøretøyene under passeringen. Forsikringsselskapet hentet inn en vurdering fra en intern takstmann, som konkluderte med at det hadde skjedd en lettere berøring, og la deretter fullt ansvar på klager for brudd på trafikkreglenes bestemmelse om aktsomhet ved passering av andre kjøretøy. Klager mente det ikke fantes objektive holdepunkter for at et sammenstøt faktisk hadde funnet sted, og bestred dermed ansvarsplasseringen. Nemnda vurderte bevisene og kom til at selskapets vurdering av ansvarsforholdet var riktig. Det ble lagt vekt på at klager ikke hadde lagt frem egen dokumentasjon eller andre bevis som kunne motbevise takstmannens konklusjon om at klagers kjøretøy hadde forårsaket skadene. Saken illustrerer at det ofte er den som bestrider et takstgrunnlag som må sannsynliggjøre at vurderingen er feil, ikke motsatt. For vanlige bilister er lærdommen at det kan være avgjørende å sikre egen dokumentasjon, for eksempel bilder eller vitner, kort tid etter en hendelse, særlig når det er uenighet om skadeforløpet og hvem som bar skylden for sammenstøtet.