Bilkjøring i ruspåvirket tilstand – sannsynliggjort at klager kjørte bilen? – ­ frifunnet i straffesak – fal. § 4-9. (FinKN 2026-1096)

Saksforhold

Sikrede og hennes sønn (klager) eide en bil sammen, men det var sønnen som disponerte den fullt ut. Forsikringsavtalen var inngått av sikrede og klager var ikke nevnt i forsikringsbeviset. Klager var involvert i en singelulykke, og bilen ble påført omfattende materielle skader. Det var ikke omstridt at klager var om bord i bilen, og at han var påvirket over den lovlige grensen. Spørsmålet var imidlertid om det var klager som hadde kjørt bilen. Foretaket avslo erstatning med henvisning til at klager hadde kjørt bilen mens han var påvirket, jf. fal. § 4-9 fjerde ledd, og viste til at det var identifikasjonsadgang mellom klager og forsikringstaker, jf. fal. § 4-11. Klager anførte imidlertid at det ikke var han som hadde kjørt bilen. Klager ble frifunnet i tingretten for overtredelse av vegtrafikkloven § 31, jf. § 22. Retten fant det ikke bevist ut over enhver rimelig tvil at det var han som hadde kjørt bilen. Foretaket fant imidlertid ikke grunn til å endre sitt standpunkt, og viste til at det gjaldt ulike beviskrav i henholdsvis straffesaken og den sivile saken. Nemnda kom til at det i tilstrekkelig grad var sannsynliggjort at klager var fører av bilen, og at foretaket derfor kunne avslå ansvar etter fal. § 4-9 fjerde ledd.