Boligbrann – ektefelle tiltalt for medvirkning – bindende dekningstilsagn – fal. § 4-14? (FinKN 2025-642)

Saksforhold

Sikrede og hennes ektefelle meldte krav 1.9.23 under deres villaforsikring etter boligbrann. Foretakets avslag 28.9.23 ble påklaget til Finansklagenemnda. Nemndas sekretariat kom 29.2.24 til at foretaket var uten ansvar for skadekravet ovenfor ektefellen pga. svik ved tegning, men at foretaket ikke kunne avslå kravet ovenfor sikrede fordi det ikke hadde varslet om identifikasjon iht. fal. § 4-14. Foretaket meldte 21.3.24 at det tok sekretariatets vurdering til følge. Sikrede tok deretter ut stevning for tingretten med påstand om at foretaket pliktet å dekke skadene etter brannen fullt ut ovenfor henne, dvs. med 100 %. Foretaket hevdet fullt oppgjør for sikrede tilsa erstatning kun for en ideell halvpart og ble frifunnet ved tingrettens dom 26.7.24. Foretaket ba 11.11.24 om oppdaterte politidokumenter fordi det hadde fått melding om at det var tatt ut tiltale i saken vedrørende brannen, og det viste seg at tiltale var tatt ut 25.10.24 mot ektefellen for medvirkning til brannen. Foretaket informerte sikrede 5.1.25 om at det ikke var ansvarlig for skaden fordi ektefellen forsettlig hadde fremkalt forsikringstilfellet, jf. fal. § 4-9, og unnlatt å opplyse om at han sto bak ildspåsettelsen, jf. fal. § 8-1 fjerde ledd. Det hevdet sikrede måtte identifiseres med ektefellen, jf. fal. § 4-11. Foretaket sendte samtidig regresskrav til ektefellen, herunder for det som allerede var utbetalt til sikrede og det som måtte utbetales til medsikrede pantehavere. Sikrede hevdet foretaket hadde erkjent ansvar for at hun skulle ha 50 %, og gitt et dekningstilsagn det ikke kunne trekke tilbake ovenfor henne, som hverken var mistenkt, siktet eller domfelt. Hun hevdet også foretaket ikke hadde varslet henne i tide, jf. fal. § 4-14, idet det hadde fått kunnskap om forholdet da det mottok politidokumenter i februar 2024. Foretaket påpekte at det i disse dokumentene vekslet mellom å omtale ektefellen som fornærmet og mistenkt, og det hevdet kunnskap om en mistanke uten nærmere angitt grunnlag ikke var tilstrekkelig for at fristen i fal. § 4-14 startet å løpe. Foretaket hevdet også at det ikke hadde erkjent noe ansvar overfor sikrede, men kun akseptert sekretariatets konklusjon om at det ikke kunne gjøre gjeldende identifikasjon knyttet til svik ved tegning. Nemnda kom til at foretakets erkjennelse ikke omfattet mer enn det som fremkom av sekretariatets vurdering. Nemnda kom videre til at foretaket hadde reklamert uten ugrunnet oppholdt, og viste til at foretaket ikke hadde kvalifisert mistanke før det mottok de oppdaterte politidokumentene 13.12.24.