Vannskade i kjellerleilighet: uenighet om hva som er laveste gulv

Saken gjaldt en vannskade i en kjellerleilighet der leietaker hadde meldt om dårlig lukt og at gulvet «svømte opp». En takstmann engasjert av forsikringsselskapet konkluderte med at skaden skyldtes vanninntrengning fra terrenget utenfor, mest sannsynlig på grunn av manglende eller utilstrekkelig drenering. Selskapet avslo erstatningskravet fordi det ikke var dokumentert synlig frittstående vann over det som i vilkårene ble omtalt som laveste gulv. Sikrede mente at laveste gulv måtte forstås som betonggulvet under parketten, og at kravet til dokumentasjon dermed var oppfylt siden vannet hadde nådd opp til det nivået.

Nemnda kom til at vannskaden ikke var dekningsmessig. Det ble lagt til grunn at «laveste gulv» i vilkårene siktet til parketten, altså det ferdige gulvet man normalt oppfatter som gulvet i rommet, og ikke til betonggulvet under. Siden det ikke var dokumentert synlig frittstående vann over dette nivået, var vilkåret for dekning ikke oppfylt. Saken illustrerer hvor avgjørende presis forståelse av vilkårenes ordlyd kan være i vannskadesaker, og at begreper som «laveste gulv» tolkes ut fra vanlig språkbruk og byggeteknisk sammenheng slik vilkårene beskriver det. For forbrukere er poenget at dokumentasjon av vannstand og skadeomfang bør sikres tidlig og grundig, gjerne med bilder og fagkyndig vurdering, for å underbygge et eventuelt krav.