Ansvar for felling av trær – erstatningsoppgjør.

Saken gjaldt et krav om erstatning etter felling av trær og skade på en vei i forbindelse med et kommunalt anleggsprosjekt. Skadelidte rettet til slutt kravet mot entreprenørens ansvarsforsikringsforetak. Det var uenighet om hvor stort erstatningsbeløpet skulle være for å gjenopprette skogen. Skadelidtes egen sakkyndige mente det ville koste over 2,1 millioner kroner å reetablere granskog, mens foretakets sakkyndige mente det var tilstrekkelig å plante 20 nye trær til en langt lavere kostnad. I tillegg krevde skadelidte erstatning for skade på en vei, men kunne ikke sannsynliggjøre at denne skaden skyldtes maskinkjøring fra entreprenøren. Nemnda la til grunn den alminnelige tapsbegrensningsplikten som gjelder i erstatningsretten, og kom til at skadelidte måtte forsøke det rimeligste alternativet for å utbedre skaden før et dyrere tiltak kunne kreves dekket. Når det gjaldt veiskaden, var det ikke sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng. Saken illustrerer at den skadelidte part har en plikt til å begrense sitt tap ved å velge rimelige utbedringsmetoder, og at krav om årsakssammenheng må sannsynliggjøres for at erstatning skal gis. For forbrukere er lærdommen at det kan lønne seg å innhente flere vurderinger, men at kravet uansett vil bli vurdert opp mot hva som er nødvendig og forholdsmessig for å reparere skaden.