Regresskrav etter bilskade – promille – markedsverdi – skl. § 4-3, § 4-2 og § 5-2.

Saken gjaldt et regresskrav fra et forsikringsselskap mot en kvinne etter at selskapet hadde dekket skader på en bil som ble stjålet og kjørt utfor veien. Selskapet mente hun hadde kjørt bilen i ruspåvirket tilstand, noe hun bestred, men hun var dømt for dette i tingretten. Hun anførte også at kravet var for høyt fordi bilens verdi og skadeomfang var lavere enn lagt til grunn, og at kravet uansett burde lempes på grunn av hennes økonomiske situasjon. Nemnda kom til at forsikringsselskapet hadde rett til å kreve regress fordi kjøring i ruspåvirket tilstand er en klar ansvarsgrunn for regress. Nemnda fant heller ikke grunnlag for å lempe kravet, og la videre til grunn at det ikke var dokumentert at selskapets vurdering av skadeomfanget var uriktig. Saken viser at domfellelse for promillekjøring i straffesak kan få betydning for vurderingen av ansvar i en senere forsikringssak, og at det kreves konkret dokumentasjon for å få gjennomslag for at en verdivurdering er feil. Lemping av regresskrav på grunn av økonomisk situasjon er en snever unntaksregel som sjelden fører frem.