Elgpåkjørsel – skadeevne - akuttsymptomer – brosymptomer – årsakssammenheng. (FinKN 2022-1047)

Saken gjaldt en person som kjørte på en elg og deretter fikk nakkeplager. Legekontakt kom først noen dager etter ulykken, og det var deretter en lang periode uten dokumenterte plager, frem til han igjen oppsøkte lege over to og et halvt år senere i forbindelse med en ny trafikkulykke. Spørsmålet nemnda skulle ta stilling til var om det var sannsynliggjort årsakssammenheng mellom den første ulykken og de nakkeplagene som forelå senere. Manglende dokumentasjon på sammenhengende plager i perioden mellom ulykkene, såkalte brosymptomer, var sentralt i vurderingen. Nemnda kom til at skadelidte ikke hadde sannsynliggjort at det forelå årsakssammenheng mellom bilulykken og de plagene som forelå på vurderingstidspunktet, og selskapet fikk medhold i avslaget. Saken illustrerer at det ved krav om erstatning for senskader etter en ulykke er avgjørende å kunne dokumentere en sammenhengende symptomutvikling fra skadetidspunktet og frem til senere plager. Lange perioder uten legekontakt eller dokumentasjon kan svekke bevisverdien betydelig og gjøre det vanskelig å nå frem med krav om erstatning selv om det har skjedd en ulykke.