Soverom ikke godkjent som varig oppholdsrom – bevisbyrde – avhl. § 3-8. (FinKN 2019-685)

Saken gjaldt en leilighet fra 1920 solgt som den er for 6,6 millioner kroner, der rommene i loftetasjen var regnet med i boligens P-rom areal. Ved et senere videresalg oppdaget kjøper at et av soverommene ikke var godkjent som varig oppholdsrom, og hevdet at det var gitt en uriktig opplysning ved det opprinnelige salget. Selskapet avviste kravet fordi det ikke var bevist at rommet faktisk ikke kunne godkjennes dersom man søkte om bruksendring. Nemnda kom til at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at det forelå en mangel, og ga selskapet medhold. Saken illustrerer et sentralt bevisbyrdespørsmål i eierskiftesaker: det er ikke nok å påpeke at et rom formelt ikke er godkjent som oppholdsrom dersom det ikke er klarlagt at godkjenning heller ikke kan oppnås ved søknad. Manglende godkjenning i seg selv er altså ikke automatisk en mangel etter avhendingsloven § 3-8. For forbrukere betyr dette at man bør undersøke muligheten for godkjenning før man fremmer krav, og at det er kjøper som må sannsynliggjøre at forholdet faktisk representerer en reell mangel, ikke bare en formell uklarhet i dokumentasjonen.