Rørbrudd og vannskade i enebolig – plutselig? – fraflyttet – identifikasjon? – fal. §§ 4-6, 4-7, 4-11 og 7-1. (FinKN 2018-888)

Saken gjaldt en vannskade i en enebolig som tilhørte en person som gikk bort etter sykehusopphold. Skaden ble meldt av vergen til den fraseparerte ektefellen flere måneder senere, og takstrapporten viste at skaden mest sannsynlig skyldtes frostsprenging i kobberrør. Selskapet avslo dekning, blant annet fordi boligen hadde stått fraflyttet i strid med en risikoendringsklausul i forsikringsavtalen, og fordi selskapet mente skaden ikke var plutselig og tilfeldig. Etter at det ble åpnet offentlig skifte og oppnevnt bostyrer i dødsboet, ble avslaget påklaget. Bostyreren anførte at selskapet ikke kunne gjøre risikoendringsklausulen gjeldende mot boet. Nemndas flertall var enig i at selskapet ikke kunne påberope seg klausulen mot boet, og at selskapet var ansvarlig for det plutselige rørbruddet, men ikke for skadene som hadde utviklet seg gradvis over tid.

Saken illustrerer at forsikringsselskaper ikke automatisk kan gjøre gjeldende alle vilkår, som fraflyttingsklausuler, mot et dødsbo på samme måte som mot den avdøde selv. Den viser også et viktig skille i forsikringsretten mellom plutselige skadehendelser, som ofte er dekket, og skader som har utviklet seg over tid, som ofte ikke er det.