Vannlekkasje – skadeårsak – unntak for tæring - bevisbyrde. (FinKN 2018-552)

Saken gjaldt en vannlekkasje som sikrede oppdaget etter at vanntrykket i boligen avtok. Videre undersøkelser viste at vann rant fra himlingen i kjelleren, rett under et bad i etasjen over. Både rørlegger og selskapets egen takstmann bekreftet at lekkasjen kom fra kobberrør innstøpt i plasstøpt betonggulv, og takstmannen påpekte at denne rørtypen er kjent for å utvikle groptæring. Selskapet avslo erstatningskravet under henvisning til et vilkårsunntak for skader som følge av tæring, og mente at groptæring var årsaken til lekkasjen. Det springende punktet for nemnda var om selskapet hadde ført tilstrekkelig bevis for at unntaket faktisk kom til anvendelse. Nemnda konkluderte med at selskapet ikke hadde sannsynliggjort dette godt nok, og at skaden derfor var dekningsmessig. Klager fikk dermed medhold. Saken illustrerer et viktig prinsipp i forsikringsretten: når et selskap ønsker å avslå et krav med henvisning til et unntak i vilkårene, er det selskapet som må bevise at unntaket faktisk gjelder i den konkrete saken. Det er ikke tilstrekkelig at rørtypen generelt er utsatt for en bestemt skadeårsak.