Takstmannsansvar – arealavvik – uriktige /misvisende opplysninger i verdi- og lånetakst – øk.tap. (FinKN 2018-302)

Saken gjaldt en klage mot en takstmanns ansvarsforsikringsselskap i forbindelse med en verdi- og lånetakst utarbeidet i 2009 ved salg av en bolig. I den opprinnelige taksten ble bruksareal og primærrom oppgitt til 53 og 46 kvadratmeter, og det ble opplyst at hemsens areal var inkludert selv om det ikke var målbart. Ved et senere salg i 2016 fikk klageren utarbeidet en ny tilstandsrapport, der en annen takstmann fastsatte arealene til 38 og 34 kvadratmeter. Klageren mente han i 2009 hadde betalt overpris på grunn av de uriktige eller misvisende arealopplysningene, og krevde erstatning for differansen. Selskapet bestred at det var noe ansvarsgrunnlag, og anførte i tillegg at klageren ikke hadde dokumentert noe økonomisk tap.

Nemnda tok ikke stilling til om det forelå uaktsomhet fra takstmannens side, men kom til at klageren uansett ikke hadde dokumentert et økonomisk tap. Det er ikke tilstrekkelig å vise til et arealavvik mellom to takster for å bevise et tap, man må også vise at boligen faktisk var verdt mindre på grunn av dette, og at differansen i pris skyldtes akkurat dette avviket. For forbrukere er lærdommen at et krav om erstatning krever at man kan underbygge det økonomiske tapet konkret, ikke bare vise til at en senere takst kom til et annet resultat.