Fritidseiendom — klausuleringsbestemmelser — gitt tilstrekkelige opplysninger? — avhl. §§ 3-7, 3-8, og 3-9 andre punktum. (FinKN 2018-111)

Saken gjaldt en fritidseiendom i Melhus kommune fra 1933, solgt for 1,65 millioner kroner, som lå i nedbørsfeltet til en drikkevannskilde og derfor var underlagt strenge klausuleringsbestemmelser. Disse bestemmelsene ble fremlagt for kjøperen før salget. Etter overtakelsen fant kjøperen ut at selgeren tidligere hadde vært i en rettslig prosess mot kommunen, hvor selgeren fikk erstatning fordi klausuleringsbestemmelsene innebar et generelt forbud mot å oppføre bygninger på eiendommen, noe som kunne hindre gjenoppbygging dersom eiendommen ble totalskadd, for eksempel ved brann. Det ble også oppdaget at eiendommen lå i et såkalt LNFR-område. Kjøperen mente disse forholdene var holdt tilbake og utgjorde en mangel. Selskapet avviste ansvar og viste til at kjøperen hadde fått de relevante klausuleringsbestemmelsene før kjøpet. Nemndas flertall kom, under dissens, til at det ikke forelå noen mangel, fordi de opplysningene som faktisk ble gitt om eiendommen ved salget ble ansett som tilstrekkelige.

Saken viser at det avgjørende ofte er om kjøperen fikk tilgang til de sentrale dokumentene som beskriver begrensninger på eiendommen, selv om ikke alle detaljer og historiske forhold ble kommunisert muntlig. Kjøpere av eiendom med spesielle restriksjoner bør sette seg grundig inn i slike dokumenter før kjøp.