Bilulykke – ryggplager – skadeevne – avvisning.

Saken gjaldt en trafikkulykke der skadelidte ble påkjørt bakfra av en bil som ikke overholdt vikeplikten. Skadelidte mente han fikk vedvarende ryggplager som følge av ulykken, og oppsøkte lege ti dager etter hendelsen, med MR-undersøkelse noen måneder senere. Forsikringsselskapet dekket behandlingsutgifter og advokatbistand, men avslo ytterligere erstatning fordi de mente det ikke var tilstrekkelig skadeevne til å forklare varige plager. En spesialisterklæring vurderte skadebetinget medisinsk invaliditet til 16 prosent, men en fagkyndig rapport konkluderte med at begge bilene var i bevegelse ved kollisjonen, og at hastighetsendringen var relativt lav. Fordi saken reiste kompliserte bevisspørsmål om hva som faktisk skjedde i ulykkesøyeblikket og hvilken skadeevne kollisjonen hadde, kom nemndas sekretariat til at saken ikke egnet seg for skriftlig behandling i nemnda. Nemnda sluttet seg enstemmig til denne vurderingen, og saken ble avvist uten realitetsavgjørelse. Dette viser at nemnda har grenser for hvilke typer bevistvister den kan avgjøre skriftlig, særlig når det er uenighet mellom sakkyndige om tekniske og medisinske forhold som krever grundigere bevisføring enn det en skriftlig nemndsbehandling gir rom for.