Tap av bil – uredelig brudd på opplysningsplikten? – fal. §§ 8-1 fjerde og femte ledd. (FinKN 2024-178)

Saken gjaldt en bilforsikring der sikrede meldte at bilen var stjålet og krevde erstatning. Forsikringsselskapet avslo kravet og sa samtidig opp sikredes forsikringer, under henvisning til reglene om uredelig opplysningsplikt ved skadeoppgjør. Selskapet mente det var klar sannsynlighetsovervekt for at bilen ikke faktisk var stjålet, og pekte på sprikende forklaringer fra sikrede om kontakt med veihjelp og politi, samt at han ikke samtykket til innhenting av bompengedata. Sikrede fastholdt at bilen var stjålet og forklarte at en diagnose kunne påvirke hvordan han husket og formidlet detaljer. Nemnda tok ikke stilling til hvem som hadde rett, men avviste saken fordi den fant at de bevismessige spørsmålene var for kompliserte til å avgjøres i nemndas skriftlige behandlingsform. Dette illustrerer en viktig begrensning ved klagenemndsbehandling: saker som krever omfattende bevisføring, vitneavhør eller tekniske undersøkelser, kan bli avvist og heller må løses i domstolene. For forbrukere betyr dette at man ikke alltid får en materiell avgjørelse fra nemnda, og at man i saker med sprikende faktum og påstander om uredelighet bør være forberedt på at saken kan ende opp i rettssystemet dersom partene ikke finner en løsning.