Tegning – opplysningsplikt - grov uaktsomhet – avkortning – fal. § 13-1 a og § 13-2.

Saken gjaldt en uførekapital- og uførerenteforsikring tegnet i 2012, der forsikrede svarte nei på spørsmål om psykiske lidelser, spiseforstyrrelser og kontakt med psykolog eller andre behandlere. En epikrise fra flere år senere beskrev tilbakevendende depresjoner tilbake til 1992 og oppfølging hos psykiater i tjue år, men journalene fra denne behandleren kunne ikke fremskaffes fordi vedkommende var pensjonert. Spørsmålet var om forsikrede hadde forsømt opplysningsplikten grovt uaktsomt ved tegningen, og om selskapet i så fall kunne avkorte erstatningen fullt ut. Fordi saken reiste behov for muntlig bevisførsel for å avklare hva forsikrede visste og burde ha opplyst om på tegningstidspunktet, fant nemnda at den ikke egnet seg for skriftlig behandling, og saken ble avvist uten realitetsavgjørelse. Saken illustrerer at nemndsbehandling har begrensninger når bevisbildet er komplekst og krever direkte forklaringer, og at slike saker i stedet kan måtte bringes inn for domstolene der muntlig bevisførsel er mulig.