Skade i hånd, kne, ankel – tidligere plager – årsakssammenheng – etteroppgjør - vesentlig endring av ervervsmessig uføregrad - standardforskriften § 5-1. (FinKN 2022-94)

Saken gjaldt krav om etteroppgjør etter en yrkesskade fra 2013 der forsikrede hadde slått hånd, kne og ankel. Selskapet hadde tidligere inngått en minnelig løsning med forsikrede, selv om selskapet mente arbeidssituasjonen ville vært den samme uansett skade. Senere krevde forsikrede ny vurdering fordi han hadde vedvarende plager i høyre fot, blant annet søvnproblemer, og mente dette ga rett til etteroppgjør etter standardforskriften § 5-1. For at etteroppgjør skal innvilges må det foreligge en vesentlig endring i ervervsmessig uføregrad som skyldes den opprinnelige skaden. Nemnda gikk gjennom de medisinske erklæringene i saken og kunne ikke se at det var sannsynliggjort noen årsakssammenheng mellom hendelsen i 2013 og de senere plagene i føttene. Det var heller ikke dokumentert at en eventuell endring i uføregraden skyldtes skaden fra ulykken. Selskapet fikk derfor medhold i at det ikke forelå grunnlag for etteroppgjør. Saken illustrerer at det ikke er tilstrekkelig å vise til vedvarende plager i etterkant av en skade. Den som krever etteroppgjør må kunne sannsynliggjøre at forverringen faktisk skyldes den forsikrede hendelsen, og at endringen i arbeidsevne er vesentlig. God dokumentasjon fra behandlende leger nær opp til hendelsestidspunktet er derfor viktig i slike saker.