Krav om erstatning mot bobestyrer – avvisning.

Saken gjaldt et krav om erstatning rettet mot ansvarsforsikringen til en bobestyrer i en konkursbehandling. Klager, som var et firma, mente at bobestyreren hadde opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt under konkursbehandlingen og fremmet derfor krav mot forsikringsselskapet. Klager viste blant annet til manglende partsevne hos firmaets eier, samt påstander om brudd på EØS-avtalen, Grunnloven og annen lovgivning. Spørsmålet nemnda måtte ta stilling til var ikke selve realiteten i kravet, men om saken egnet seg for skriftlig behandling i nemnda, eller om den måtte avvises. Nemnda kom til at saken måtte avvises fordi den reiste bevisspørsmål som ikke egnet seg for den skriftlige og forenklede saksbehandlingen nemnda benytter. Dette betyr at nemnda ikke tok stilling til om bobestyreren faktisk hadde opptrådt uaktsomt eller ikke. Saken illustrerer en viktig begrensning ved klagebehandling i nemnder av denne typen: kompliserte saker med omfattende bevisspørsmål, gjerne knyttet til profesjonsansvar og konkursbehandling, kan være bedre egnet for behandling i de ordinære domstolene, hvor det er mulig med muntlige forhandlinger, vitneavhør og grundigere bevisføring enn det en skriftlig klagenemnd kan tilby.