Menerstatning – varighetskriteriet - renter - § 18-4.

Saken gjaldt en forsikret som hadde fremmet krav om menerstatning etter en skade. Han fikk først utbetalt erstatning tilsvarende 50 prosent varig medisinsk invaliditet. Etter å ha klaget til Finansklagenemnda, og på bakgrunn av senere legeuttalelser, fikk han senere utbetalt erstatning for ytterligere 40 prosent varig medisinsk invaliditet. Tvistetemaet for nemnda var fra hvilke tidspunkt forsikrede hadde krav på renter av disse to utbetalingene, jf. forsikringsavtaleloven § 18-4. Nemnda vurderte når selskapet hadde tilstrekkelig grunnlag for å beregne erstatningen, og knyttet rentestart til tidspunktene for de relevante medisinske vurderingene. Nemnda kom til at forsikrede hadde krav på renter av den første utbetalingen fra tidspunktet for rådgivende leges vurdering og frem til utbetaling. For den økte erstatningen hadde han krav på renter fra tidspunktet for den sakkyndige vurderingen og frem til utbetaling fant sted. Forsikrede fikk dermed delvis medhold i nemnda. Saken illustrerer at renteberegning ved forsikringsoppgjør er knyttet til når selskapet burde hatt tilstrekkelig grunnlag til å fastsette erstatningen, og at senere legeerklæringer kan utløse etterbetaling med tilhørende renter fra et tidligere tidspunkt enn selve utbetalingsdatoen.