Uføreerstatning ved varig arbeidsuførhet – beregningsmetode. (FinKN 2019-763)

Saken gjaldt en kollektiv uføreforsikring tegnet gjennom arbeidsgiver, hvor forsikrede ble varig arbeidsufør. Det var uenighet om to spørsmål: når forsikringstilfellet inntraff, og hvordan forsikringssummen skulle beregnes. Nemnda var enig med selskapet i at forsikringstilfellet først inntrer når alle vilkår for erstatning er oppfylt, ikke nødvendigvis på et tidligere tidspunkt i sykdomsforløpet. Dette punktet gikk altså i selskapets favør. Det avgjørende for utfallet var imidlertid beregningen av forsikringssummen. Etter vilkårene skulle en grunnsum på 7 G reduseres med 2 prosent for hvert år forsikrede var eldre enn 25 år på tegningstidspunktet eller skadetidspunktet. Nemnda fant at selskapet hadde lagt til grunn en beregning som ga forsikrede for lite utbetalt, og at riktig anvendelse av reduksjonsregelen ga rett til et høyere beløp. Forsikrede fikk derfor delvis medhold, med rett til ytterligere utbetaling.

For vanlige forsikringstakere illustrerer saken hvor viktig det er å lese vilkårene for hvordan en forsikringssum faktisk skal beregnes, særlig når det gjelder aldersjusteringer og reduksjonsfaktorer i kollektive ordninger. Slike beregningsregler kan være kompliserte, og det kan være verdt å be selskapet dokumentere nøyaktig hvordan beløpet er kommet frem, særlig ved store utbetalinger knyttet til varig uførhet.