Grunnlag for gebyr – eierskifte etter arveoppgjør – forskriftsendring – avtale med forsikringsselskapet - rettsvillfarelse (FinKN 2019-082)

Saken gjaldt et gebyr som ble ilagt en klager for en kort periode i forbindelse med et eierskifte av et kjøretøy som del av et arveoppgjør etter klagers avdøde far. Klageren mente kjøretøyet aldri hadde vært uforsikret, og at han hadde en avtale med forsikringsselskapet om at det ikke skulle gjøres begrensninger i avdødes forsikring før alle dokumenter var levert til Statens vegvesen. Nemnda vurderte om gebyret var korrekt ilagt etter den forskriften som gjaldt på det aktuelle tidspunktet. Nemnda kom til at gebyret var riktig ilagt, og la til grunn at det var den gjeldende forskriften på gebyrtidspunktet som skulle anvendes. Videre fant nemnda at klager selv måtte bære risikoen for at avtalen han hadde inngått med forsikringsselskapet ikke var tilstrekkelig fulgt opp i praksis mot Statens vegvesen.

Saken viser at gebyr for uforsikret kjøretøy kan bli ilagt selv i situasjoner hvor eierskiftet skjer som følge av arv, og at det er viktig å sørge for at formalitetene rundt eierskifte og forsikring faktisk blir fullført i tide, ikke bare avtalt muntlig eller uformelt med selskapet. En avtale med forsikringsselskapet om praktiske forhold fritar ikke nødvendigvis kunden fra ansvar dersom avtalen ikke følges opp korrekt overfor offentlige registre. For forbrukere som overtar kjøretøy ved arveoppgjør er lærdommen å sikre at eierskifte og forsikringsdekning er formelt i orden så raskt som mulig, og ikke bare stole på muntlige avtaler.