Advokatansvar – forsømmelse av skjevdelingskrav? (FinKN 2019-052)

Saken gjaldt spørsmål om en advokat hadde vært erstatningsbetingende uaktsom ved å ikke fremme et skjevdelingskrav på klagers vegne i forbindelse med et skilsmisseoppgjør. I et skiftemøte ble det satt en frist for å reise skiftetvist om skjevdelingskrav, men ingen av partene fremmet krav innen fristen. Klager mente advokaten skulle ha fremsatt kravet som en naturlig del av oppdraget, mens advokaten hevdet at det var muntlig avtalt at kravet ikke skulle fremsettes med mindre motparten gjorde det først. Det var dermed uenighet om hva som faktisk var avtalt mellom klager og advokaten, og om det i det hele tatt var dokumentert et økonomisk tap som følge av den påståtte forsømmelsen. Nemnda kom til at saken måtte avvises av bevismessige hensyn, det vil si at den ikke kunne avgjøres skriftlig fordi det var for stor uenighet om de faktiske forholdene og bevisene som fantes ikke var tilstrekkelig klare. Saken viser at nemndsbehandling har begrensninger når det er sterk uenighet om muntlige avtaler og faktum, og at slike saker i noen tilfeller heller må avgjøres av domstolene der parter kan avgi vitneforklaringer og bevis kan prøves nærmere.