Uføredekning – symptomklausul – fal. §§ 13-1a, 13-5, 12-12, 10-3. (FinKN 2018-688)

Saken gjaldt en uføredekning hvor selskapet avslo krav om erstatning med henvisning til en symptomklausul i vilkårene. Symptomklausuler innebærer normalt at det gjelder en karenstid for sykdommer som viste symptomer før forsikringen ble tegnet. I denne saken var alle de aktuelle plagene til forsikrede til stede allerede før tegningstidspunktet. Spørsmålet var om karenstiden i symptomklausulen kunne brukes til å avslå kravet på dette grunnlaget. Nemnda uttalte at karenstiden ikke kunne omfatte sykdom som allerede før tegningen hadde vist slike symptomer at sykdommen med rimelighet kunne og burde vært fanget opp gjennom helseerklæringen som ble fylt ut ved tegning. Siden dette var situasjonen i denne saken, kunne selskapet ikke bruke symptomklausulen til å avslå kravet, og forsikrede fikk medhold. Saken illustrerer et viktig prinsipp: symptomklausuler er ikke ment å ramme forhold som burde vært avdekket gjennom de spørsmålene som stilles i helseerklæringen ved tegning. Dersom selskapet har hatt mulighet til å fange opp en tilstand gjennom sine egne spørsmål, kan det ikke senere bruke samme forhold til å avslå et krav med henvisning til at symptomene fantes før tegning.