Gjenopptak – oppgjørsavtale – vesentlig forverring – skl. § 3-8 og avtl. § 36. (FinKN 2018-324)

Saken gjaldt krav om gjenopptak av en oppgjørssak etter en trafikkulykke som fant sted i 2006. Selv om det var usikkerhet knyttet til skadens betydning for skadelidtes fremtidige arbeidsevne, valgte skadelidte å inngå en oppgjørsavtale i 2010 for å bli ferdig med saken. I 2017 fikk skadelidte innvilget 100 prosent uførepensjon, og krevde på denne bakgrunn at saken skulle gjenopptas fordi tilstanden hadde forverret seg.

Nemnda fant at det ikke var fremlagt medisinsk dokumentasjon som viste at plagene faktisk hadde blitt forverret etter at avtalen ble inngått i 2010. Nemnda la også vekt på at begge parter på avtaletidspunktet var klar over at det var betydelig usikkerhet om de fremtidige ervervsmessige konsekvensene av skaden. Dette innebar at avtalen ikke kunne anses som urimelig og dermed ikke kunne settes til side.

For vanlige forbrukere illustrerer saken at en oppgjørsavtale som inngås med åpne øyne, hvor usikkerhet om fremtidig utvikling er kjent for begge parter, som utgangspunkt er bindende. Det er ikke tilstrekkelig å vise til en senere uføretrygd for å kreve gjenopptak, dersom det ikke også dokumenteres at den medisinske tilstanden faktisk har forverret seg i mellomtiden.