Tvist om uføreårsak rammes av karensbestemmelsen – fal. § 19-10. (FinKN 2017-694)

Saken gjaldt krav om uføreerstatning under en kollektiv uføreforsikring, der tvistespørsmålet var om selskapet kunne avslå deler av kravet med henvisning til vilkårenes karensbestemmelse. Karensbestemmelser innebærer normalt at forsikringen ikke dekker uførhet som skyldes forhold eller symptomer som var kjent eller til stede innen en viss periode etter at forsikringen trådte i kraft. Sekretariatet, som avgjorde saken i medhold av delegert myndighet, la til grunn at deler av forsikredes uførhet, som utgjorde 50 prosent, ble rammet av karensbestemmelsen og derfor ikke ga rett til erstatning. Nemnda hadde ingen merknader til denne vurderingen, og selskapet fikk medhold i sin avgjørelse. Saken viser at karensbestemmelser i uføreforsikringer kan begrense dekningen for uførhet som har sin årsak i forhold som lå forut for eller nær opptil forsikringens ikrafttredelse. For forbrukere er det viktig å være oppmerksom på at slike bestemmelser kan innebære at bare deler av en uførhetsgrad gir rett til utbetaling, avhengig av hvilken årsak som ligger bak de forskjellige delene av uførheten.