Uførepensjon – behandling hos psykiater – opplysningsplikten – fal. §§ 13-1 a, 13-2 og 13-4. (FinKN 2017-690)

Saken gjaldt en person som ved tegning av uførepensjon i 2010 svarte nei på spørsmål om han i løpet av de siste ti årene hadde gått til samtale eller behandling hos psykiater. Han opplyste imidlertid om en periode med utslitthet i 2005 til 2006, og selskapet hadde også kjennskap til sykmelding og depresjonsdiagnose fra samme periode. Da forsikrede senere ble ufør i 2015 på grunn av en depressiv tilstand, avdekket selskapet at han hadde hatt samtaler med psykiater fra oktober 2008 til desember 2010, noe en annen psykiater mente inngikk i et kollegastøtteprogram. Tvisten dreide seg om hvorvidt forsikrede hadde gitt uriktige opplysninger ved tegningen, og om dette eventuelt skulle føre til full avkortning av utbetalingen. Nemnda konkluderte med at forsikrede hadde forsømt opplysningsplikten grovt uaktsomt, men var ikke enig i at dette skulle gi hundre prosent avkortning. Avkortningen ble satt til 70 prosent, slik at forsikrede fikk delvis medhold.

Saken viser at grov uaktsom brist på opplysningsplikten ikke automatisk fører til fullstendig avkortning, og at nemnda foretar en konkret helhetsvurdering av forholdene rundt de uriktige opplysningene.