Personskade – tap av forsørger – tolking av forliksavtale. (FinKN 2017-398)

Saken gjaldt tolkning av en forliksavtale om erstatning for tap av forsørger etter en trafikkulykke. Selskapet var opprinnelig dømt til å betale erstatning, men dommen ble anket, og under forhandlingene i lagmannsretten inngikk partene et forlik. Det oppstod senere uenighet om hvordan forliksavtalen skulle forstås. Nemnda tok stilling til hvordan avtalen skulle tolkes basert på ordlyden og alminnelig språkbruk, og kom til at selskapets forståelse av avtalen var den mest naturlige. Selskapet fikk derfor medhold i tolkningsspørsmålet. Saken er et eksempel på at nemnda ved uenighet om innholdet i en inngått forliksavtale legger vekt på en naturlig språklig forståelse av ordlyden i avtalen, uavhengig av hva som eventuelt var partenes underliggende forutsetninger. For forsikringskunder som inngår forlik i en tvist, er lærdommen at det er viktig å sørge for at avtaletekstens ordlyd er klar og tydelig, slik at man unngår senere uenighet om hva som egentlig ble avtalt mellom partene i saken.