Uførebegrepet – sammenligning av inntekt før og etter inntrådt uførhet – enkeltmannsforetak. (FinKN 2017-141)

Saken gjaldt krav om uførekapital fra en person som drev enkeltmannsforetak, der spørsmålet var om vilkårene for uførhet var oppfylt. Det sentrale var om forsikrede kunne dokumentere at han hadde vært minst 50 prosent ervervsufør i minst to år, og at denne uførheten var varig, slik vilkårene for uførekapital krevde.

Selskapet hadde sammenlignet forsikredes inntekt i 2010 med inntekten i 2014 som del av vurderingen av uføregraden. Nemnda fant denne sammenligningen relevant og la til grunn at den viste at ervervsuførheten var mindre enn 50 prosent. Forsikrede hadde etter nemndas vurdering ikke sannsynliggjort at uførhetsgraden og varigheten som vilkårene krevde faktisk var oppfylt, og selskapet ble derfor gitt medhold.

Saken er et eksempel på hvordan uføregrad kan vurderes ved å sammenligne faktisk inntjening før og etter at helseproblemer inntraff, særlig for selvstendig næringsdrivende der det ikke finnes en fast lønn å måle mot. For forbrukere som driver eget foretak er det viktig å være klar over at dokumentasjon av inntektsutvikling over tid kan bli avgjørende i en uføresak, og at det er den som fremsetter kravet som har bevisbyrden for at uførhetsgraden og varigheten faktisk er oppfylt.