Tap av armbånd og mobiltelefon etter fall i myr - fal. §§ 4-10 og 8-1 fjerde ledd. (FinKN 2018-261)

Saken gjaldt tap av et armbånd og en mobiltelefon som sikrede opplyste hadde blitt tapt under et fall i en myr i et fjellområde. Selskapet igangsatte utredning, og sammen med en utreder ble det gjort søk med metalldetektor i tre mulige myrområder, uten at gjenstandene ble funnet. Sikrede var lite kjent i området og usikker på om de faktisk hadde funnet den riktige myren. På bakgrunn av opplysninger gitt under utredningen mente selskapet at skadetilfellet ikke var reelt, og avslo erstatning under henvisning til at sikrede hadde utøvd svik ved skadeoppgjøret, samtidig som forsikringsavtalen ble sagt opp. Selskapet anførte også subsidiært at det ikke var sannsynliggjort noe forsikringstilfelle eller dokumentert noe tap, og atter subsidiært at sikrede hadde forsømt sin tapsbegrensningsplikt ved ikke å lete etter gjenstandene selv. Sikrede bestred at utreders rapport stemte med det hun faktisk hadde opplyst. Nemnda fant at saken reiste bevisspørsmål som ikke kunne klarlegges tilfredsstillende gjennom nemndas skriftlige behandling, og avviste derfor saken uten å ta stilling til de materielle spørsmålene.

Saken illustrerer at nemnda kan avvise saker der bevissituasjonen er for uklar til å avgjøres skriftlig, særlig når det er motstridende versjoner av hendelsesforløpet mellom sikrede og selskapets utreder.