Sikkerhetsforskrift – påse at underentreprenør har ansvarsforsikring - gyldighet – fal. § 1-2 (e) og § 4-8. (FinKN 2017-250)

Saken gjaldt en brann i et skolebygg der en underentreprenør antas å ha forårsaket skaden under sveisearbeid på taket. Skoleforsikringsselskapet varslet regress mot både underentreprenøren og hovedentreprenøren, som var sikret hos If. I forsikringsavtalen var det satt opp en sikkerhetsforskrift om at hovedentreprenøren skulle påse at underentreprenører hadde egen ansvarsforsikring. Underentreprenøren hadde ikke egen forsikring, men var dekket under hovedentreprenørens ansvarsforsikring. Selskapet avkortet regresskravet fullt ut med henvisning til brudd på sikkerhetsforskriften. Spørsmålet for nemnda var om denne forskriften var gyldig som sikkerhetsforskrift etter loven, altså om den oppfylte de formelle kravene til hva som kan regnes som en sikkerhetsforskrift. Nemnda kom til at forskriften slik den var formulert ikke kunne påberopes av selskapet, og saken endte i favør av forsikringstakeren. Lærdommen er at selskaper ikke fritt kan avkorte erstatning ved å vise til vilkår kalt sikkerhetsforskrifter, dersom disse ikke oppfyller lovens presise krav til innhold og klarhet. For bedrifter er det viktig å være klar over at slike vilkår kan bli satt til side hvis de er upresise eller for vidt formulert.