Kontakteksem – kolofonium – yrkessykdom – yfl. § 11 første ledd bokstav b.

Saken gjaldt en mann som mente han hadde fått kontakteksem som følge av eksponering for kolofonium på jobb ved tre anledninger i 2008 og 2010. Det forelå ingen prøver av stoffene han var utsatt for, og datablader fra hans øvrige yrkeseksponering viste ikke spor av kolofonium. Han testet positivt for allergi mot kolofonium og kobolt, og en spesialisterklæring fra 2013 konkluderte med årsakssammenheng og en medisinsk invaliditetsgrad under 15 prosent. Selskapet avslo kravet både fordi årsakssammenhengen ikke var tilstrekkelig dokumentert, og fordi invaliditetsgraden uansett var for lav til å gi rett til ménerstatning. Nemnda pekte på at det manglet konkrete opplysninger om hvilke stoffer forsikrede faktisk hadde vært eksponert for og i hvilket omfang. Spesialisterklæringen bygget dessuten på forsikredes egne opplysninger i ettertid, og ikke på tidsnær medisinsk dokumentasjon fra da eksponeringen fant sted. Nemnda kom derfor til at kravet ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort, og selskapet fikk medhold. For forsikringstakere illustrerer saken viktigheten av å sikre tidsnær dokumentasjon av eksponering og symptomer i yrkessykdomssaker, ettersom manglende samtidige data kan svekke bevisverdien senere.