Avvisning – klagen useriøs eller grunnløs? – vedtektene pkt. 4.1.

Saken gjaldt et krav om erstatning under ansvarsforsikringen til en bobestyrer. Klager hadde tidligere fått saken avvist av nemnda fordi den ikke ble ansett egnet for skriftlig behandling, og et påfølgende krav om gjenåpning av denne avgjørelsen førte heller ikke frem. Klager fremmet deretter en ny klage til Finansklagenemnda, og viste til at domstolene ikke hadde tatt saken til behandling, samt at han hadde en pågående sak for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Nemnda vurderte saken på nytt og kom igjen til at den måtte avvises. Avgjørelsen gjaldt dermed ikke realiteten i det underliggende erstatningskravet, men et rent saksbehandlingsspørsmål om hvorvidt saken egnet seg for nemndas skriftlige behandlingsform. Saken illustrerer at Finansklagenemnda har en avgrenset kompetanse og arbeidsform, og at ikke alle tvister lar seg løse gjennom skriftlig klagebehandling. Kompliserte eller sammensatte saker, særlig der det er uenighet om bevis og faktum, kan være bedre egnet for domstolsbehandling. For klagere er det nyttig å være klar over at en avvisning fra nemnda ikke er en avgjørelse om hvem som har rett i saken, men en konstatering av at saken ikke kan behandles i dette systemet.