Rettshjelpdekning og smittebestemmelsen i fal. § 8-1 fjerde ledd.

Saken gjaldt spørsmålet om sikrede hadde rett til rettshjelpsdekning i en tvist med forsikringsselskapet om et avslått tyverikrav. Selskapet hadde avslått det opprinnelige tyverikravet fordi sikrede angivelig hadde gitt bevisst uriktige eller ufullstendige opplysninger under skadeoppgjøret, med henvisning til den såkalte smittebestemmelsen i forsikringsavtaleloven § 8-1 fjerde ledd. Da sikrede ønsket å bringe denne tvisten inn for retten, søkte han om rettshjelpsdekning, men fikk avslag også på dette med henvisning til samme bestemmelse. Sikredes advokat anførte at dette var feil rettsanvendelse, siden forsikringsavtaleloven ikke gjelder for rettshjelpforsikring, og at retten til rettshjelpsdekning i stedet måtte vurderes ut fra vilkårene i forsikringsavtalen alene. Nemnda kom likevel til at sikrede ikke hadde krav på rettshjelpsdekning i denne saken. Saken illustrerer at rettshjelpforsikring reguleres av egne vilkår som kan henvise til eller bygge på prinsipper fra forsikringsavtaleloven, og at forsikringstakere bør være oppmerksomme på at avslag på et underliggende krav kan påvirke retten til rettshjelpsdekning i en etterfølgende tvist om samme forhold.