Fallskade – kne og ankelproblemer – vmi – utredningsplikt. (FinKN 2020-823)

Saken gjaldt en kvinne som falt i skogen i mars 2015 og skadet kne og legg, og som deretter falt igjen i mai 2016 med skade på ankel og annet kne. Selskapet, som var ansvarlig forsikringsgiver for begge hendelsene, innhentet en spesialisterklæring som konkluderte med fem prosent medisinsk invaliditet knyttet til hendelsen i 2016, mens hendelsen i 2015 ikke ble vurdert å gi noen varig medisinsk invaliditet. Selskapet utbetalte erstatning i tråd med dette. Forsikrede mente hun hadde krav på ytterligere erstatning knyttet til hendelsen i 2015, og at selskapet burde ha innhentet en ny eller oppdatert spesialisterklæring for å vurdere dette nærmere. Nemnda vurderte om det var sannsynliggjort en årsakssammenheng mellom fallet i 2015 og en høyere medisinsk invaliditetsgrad enn den som allerede var fastsatt, og kom til at dette ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort. Nemnda fant heller ikke at selskapet hadde plikt til å innhente en ny spesialisterklæring i dette tilfellet. Selskapet ble derfor gitt medhold. Saken viser at det er den forsikrede som må sannsynliggjøre årsakssammenheng mellom en skadehendelse og graden av medisinsk invaliditet for å få høyere erstatning.