Ansvar for rådgivningstjeneste – avtalt dekningsomfang. (FinKN 2019-046)

Saken gjaldt en konsulentansvarsforsikring tegnet av et rådgivningsselskap som skulle bistå i et stort jernbaneprosjekt. Forsikringen var ment å utvides gradvis i takt med at risikoen og oppgavene i prosjektet økte, fra en innledende planfase med lav risiko til en senere fase med detaljprosjektering og oppfølging i byggetid, hvor risikoen var vesentlig høyere. Da oppdragsgiveren varslet krav om erstatning for påstått feilprosjektering, avslo forsikringsselskapet å dekke kravene. Selskapet mente kravene gjaldt arbeid og risiko som ikke var omfattet av den avtalte dekningen på det aktuelle tidspunktet. Nemndas flertall var enig med selskapet og kom til at kravene ikke var dekningsmessige etter den konkrete avtalen mellom partene. Saken illustrerer at omfanget av en forsikringsdekning skal tolkes ut fra det som faktisk er avtalt mellom partene, og at det er viktig å sikre at forsikringen faktisk er oppdatert og utvidet i takt med endringer i risikobildet i et prosjekt. For bedrifter som tegner ansvarsforsikringer knyttet til faseinndelte prosjekter, er det viktig å avklare tidspunktet for når utvidet dekning trer i kraft, og å sørge for skriftlig dokumentasjon på når og hvordan dekningen faktisk endres, slik at det ikke oppstår tvil om hvilken dekning som gjaldt da et eventuelt skadetilfelle eller krav oppstod.