Etterlattepensjon – 10 års utbetalingstid – krav om engangsutbetaling – skattelovforskriften § 6-47. (FinKN 2019-013)

Saken gjaldt en klager som mottok etterlattepensjon med første utbetaling i september 2017, og som etter avtalen skulle få utbetalinger frem til 2027, altså over en periode på ti år. Klager ønsket i stedet å få resterende midler utbetalt som en engangssum. Selskapet avslo dette kravet under henvisning til at både det regulatoriske rammeverket og avtalens vilkår fastsatte en minste utbetalingsperiode på ti år for denne typen etterlattepensjon. Saken ble avgjort av sekretariatet etter delegert myndighet, som la til grunn at det ikke fantes hjemmel for å gjøre unntak fra kravet om minst ti års utbetalingstid. Det ble heller ikke funnet dokumentasjon for at forsikringstakeren var blitt feilinformert ved avtaleinngåelsen om denne begrensningen. Nemnda sluttet seg til sekretariatets vurdering, og selskapet fikk medhold. Saken illustrerer at pensjonsprodukter som etterlattepensjon ofte er regulert av bestemte rammer for utbetalingstid som følger av lov- og forskriftsverk, og at slike rammer ikke kan fravikes ved individuell avtale eller senere ønske fra den som mottar utbetalingene. For forbrukere er lærdommen at det er viktig å sette seg inn i utbetalingsvilkårene, herunder minste utbetalingsperiode, allerede når avtalen om pensjonsprodukt inngås, ettersom slike vilkår normalt ikke kan endres i etterkant selv om egne behov eller ønsker endrer seg.