Utmåling av erstatning – avvist - Finansklagenemndas vedtekter pkt. 4.1 d. (FinKN 2018-637)

Klageren hadde pådratt seg et brudd i leggen i en arbeidsulykke og krevde erstatning for inntektstap, menerstatning og påløpte utgifter. Selskapet avslo kravet i sin helhet fordi det mente at varig medisinsk invaliditet ikke kunne nå opp i minst 15 prosent, at det økonomiske tapet ikke var dokumentert, og at det ikke var sannsynliggjort årsakssammenheng mellom skaden og eventuelt tap av ervervsevne. Klageren mente at erstatningens størrelse burde fastsettes etter nemndas eget skjønn. Sekretariatet, som hadde delegert myndighet til å avgjøre visse saker, valgte å avvise klagen. Begrunnelsen var at det å behandle denne typen skjønnsmessige utmålingsspørsmål ville gå ut over nemndas effektivitet som klageorgan. Nemnda var enig i denne vurderingen og stadfestet avvisningen. Saken ble derfor ikke avgjort materielt. Denne saken illustrerer at Finansklagenemnda har grenser for hva den kan og vil behandle. Nemnda er ikke satt til å foreta omfattende bevisvurderinger og skjønnsmessige utmålinger i kompliserte personskadesaker der det er tvist om flere underliggende forhold samtidig, som invaliditetsgrad, årsakssammenheng og økonomisk tap. For forbrukere er lærdommen at slike sammensatte og bevistunge tvister ofte må løses i domstolene dersom det ikke lar seg avklare gjennom nemndsbehandling.