Fall - hoftestivhet og smerter - årsakssammenheng - ervervsmessig uførhet. (FinKN 2017-640)

Saken gjaldt en person som falt og fikk et brudd i venstre hofte, en pertrokantær femurfraktur. I ettertid utviklet forsikrede hoftestivhet og smerter, og spørsmålet var om det var årsakssammenheng mellom fallet og disse senere plagene. Dersom det var sammenheng, var det videre spørsmål om plagene hadde medført ervervsmessig uførhet som kunne gi rett til utbetaling under forsikringen. Saken ble avgjort av sekretariatet med delegert myndighet, som la til grunn at forsikrede ikke hadde sannsynliggjort at det var årsakssammenheng mellom hendelsen og de senere plagene eller en eventuell uførhet. Nemnda vurderte saken og hadde ikke grunn til å bemerke noe til den konklusjonen sekretariatet hadde kommet til, og selskapet ble gitt medhold. Saken er et eksempel på at det i forsikringssaker om personskade er den som fremmer kravet som må sannsynliggjøre at det er en sammenheng mellom en konkret ulykke og senere helseproblemer. Dette gjelder særlig når det kan være andre mulige forklaringer på plagene, som naturlig utvikling av tilstanden over tid, uavhengig av selve ulykken som utløste kravet.