Inntektstap – erstatningsutmåling - avvist - vedtekter pkt. 4.1 bokstav d. (FinKN 2026-845)

Saken gjaldt et krav om ytterligere erstatning for inntektstap etter en yrkessykdom som ble konstatert i 2016, og som medførte behov for omskolering. Selskapet hadde tidligere utbetalt erstatning, men forsikrede aksepterte ikke dette som et endelig oppgjør fordi hun var usikker på det fulle omfanget av inntektstapet. Da hun nesten ti år senere fremmet et endelig krav om ytterligere utbetaling, avslo selskapet kravet under henvisning til at hun ikke hadde sannsynliggjort rett til mer erstatning. Spørsmålet for nemnda var ikke selve realiteten i kravet, men om saken i det hele tatt egnet seg for skriftlig behandling i nemnda. Sekretariatet mente at en forsvarlig behandling av kravet ville kreve mer omfattende bevisføring og vurdering enn det som er praktisk mulig i en skriftlig klageordning, og at det ville gå ut over nemndas effektivitet å behandle en så komplisert sak. Nemnda sluttet seg enstemmig til denne vurderingen og avviste saken uten å ta stilling til om forsikrede har rett på mer erstatning. For forbrukere illustrerer saken at Finansklagenemnda ikke tar stilling til alle typer krav, og at saker med behov for omfattende utredning av faktum og bevis kan bli avvist fra behandling og i stedet må løses på annen måte, for eksempel gjennom domstolene.