Tvist om menerstatning – «sammenheng med sikredes yrke eller erverv» – unntak for «straffesak og erstatningskrav i slike saker»? (FinKN 2026-439)

Saksforhold

Sikrede ble som mindreårig utsatt for flere overgrep. Da overgrepene fant sted, var ikke sikrede i arbeid. Gjerningspersonen ble straffedømt for forholdet i 2020, men ble på daværende tidspunkt frifunnet for sikredes krav om menerstatning. Årsaken til frifinnelsen var at man på dette tidspunktet ikke visste om sikredes plager kunne anses som varige. Etter en tid fikk sikrede påvist PTSD, og i 2024 fremmet han et krav om menerstatning mot gjerningspersonen, jf. skl. § 3-2. I anledning erstatningssaken sendte sikrede en søknad om rettshjelpdekning til sitt foretak. Foretaket avslo dekning og anførte at tvisten falt inn under vilkårenes unntak for «tvist som har sammenheng med sikredes yrke eller erverv». Foretaket viste til at formuleringen «sammenheng med» ikke krevde at tvisten hadde en direkte eller nær tilknytning til yrke eller erverv. Slik foretaket så det, omfattet skl. § 3-2 bl.a. «erstatning for tap i framtidig erverv», og tvisten hadde dermed tilstrekkelig sammenheng med erverv. Videre anførte foretaket at vilkårenes unntak for «straffesak og erstatningskrav i slike saker» uansett kom til anvendelse, siden tvisten hadde utspring i et strafferettslig forhold. Sikrede anførte på sin side at tvisten ikke falt inn under unntaket for «yrke/erverv». Han viste til at han var mindreårig og ikke i arbeid da overgrepet fant sted. Videre anførte sikrede at det var selve personskaden som var grunnlaget for hans erstatningskrav mot gjerningspersonen. Når det gjaldt unntaket for «straffesak», anførte sikrede at man ikke lenger befant seg i strafferetten, ettersom kravet om menerstatning ble fremmet først flere år etter at straffesaken var avsluttet. Nemnda kom til at tvisten «gjaldt» krav om menerstatning, og at unntaket for «yrke eller erverv» derfor ikke kom til anvendelse. Nemnda kom videre til at unntaket for «straffesak og erstatningskrav i slike saker», heller ikke kom til anvendelse, og viste til at tvisten gjaldt krav om menerstatning flere år etter straffesaken og derfor ikke kunne regnes som «erstatningskrav i» straffesaken.