Overtråkk – fall – forstuet ankel – ulykke – årsakssammenheng – yfl. § 11 (1) a. (FinKN 2026-418)

Saken gjaldt en forsikret som forstuet ankelen på vei ned en trapp på arbeidsplassen. Hun beskrev hendelsen som «overtråkk og fall», og forklarte at hun kjente et knas i ankelen før hun falt videre i trappen. Selskapet avslo kravet under yrkesskadeforsikringen fordi skaden ikke skyldtes selve fallet, men overtråkket som skjedde før fallet. Spørsmålet i saken var om hendelsen kunne regnes som en arbeidsulykke etter loven. Basert på de tidsnære beskrivelsene fra forsikrede selv, la nemnda til grunn at ankelen ble forstuet som følge av overtråkket, og at det etterfølgende fallet ned trappen ikke medførte noen ytterligere skade. Siden selve overtråkket ikke kunne anses som en plutselig ytre begivenhet i lovens forstand, og fallet ikke hadde forårsaket skade, kom nemnda til at det ikke forelå en arbeidsulykke. Selskapet fikk dermed medhold i avslaget. Saken viser at det ved yrkesskadesaker er avgjørende hvordan skaden faktisk oppsto, og at en naturlig bevegelse som overtråkk normalt ikke oppfyller kravet til en ulykkeshendelse, selv om den skjer på arbeidsplassen.