Hørselstap - tinnitus -hyperacusis– depresjon – yrkessykdom - yfl. § 11 første ledd bokstav b og c. (FinKN 2026-165)

Saken gjaldt krav om erstatning for hørselstap, tinnitus, hyperacusis og senere depresjon, som forsikrede mente skyldtes støyeksponering i arbeidet og dermed utgjorde en yrkesskadesykdom. En spesialist i arbeidsmedisin vurderte at støyeksponeringen i arbeidet trolig ikke var tilstrekkelig til å gi en betydelig økning av hørselsplagene. Selskapets rådgivende lege kom til samme konklusjon, og selskapet avslo kravet på grunn av manglende årsakssammenheng. Nemnda viste til at det for rett til dekning etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav b og c må foreligge sannsynliggjort årsakssammenheng mellom lydpåvirkningen i arbeidet og de senere plagene. Siden begge sakkyndige vurderingene konkluderte med at slik årsakssammenheng ikke var sannsynliggjort, hadde forsikrede ikke oppfylt sin bevisbyrde. Nemnda ga derfor selskapet medhold. Saken illustrerer at det er den forsikrede som må sannsynliggjøre at plagene skyldes forhold på arbeidsplassen, og at medisinske vurderinger fra uavhengige spesialister har stor betydning i slike vurderinger. Uten tilstrekkelig dokumentert årsakssammenheng vil krav om yrkesskadeerstatning normalt ikke føre frem.