Fall – minimal hodeskade – post-commotio – påregnelighet – årsakssammenheng.

Saken gjaldt en person som falt på en islagt stentrapp og dagen etter fikk smerter i hode og nakke samt hodepine. En MR av hodet viste ingen objektive funn som kunne knyttes til fallet. Forsikrede krevde utbetaling under ulykkesforsikringen for langvarige plager som ble beskrevet som post-commotio symptomer, altså vedvarende plager etter en hjernerystelse. Forsikringsselskapet avslo kravet og viste til at funksjonstapet ikke stod i forhold til selve skadeomfanget, og at forsikredes egen fastlege hadde forklart plagene ut fra en biopsykososial modell, det vil si en sammensatt forklaring med psykologiske og sosiale faktorer i tillegg til det rent fysiske. Nemnda sluttet seg til vurderingen om at det ikke var sannsynliggjort en klar årsakssammenheng mellom fallet og de langvarige plagene, og understreket at plager som i hovedsak forklares biopsykososialt ikke gir rett til erstatning under en ulykkesforsikring. Selskapet fikk dermed medhold. Saken viser at det ved krav om erstatning for senskader etter mindre ulykker stilles krav til sannsynliggjort årsakssammenheng, og at manglende objektive medisinske funn kan svekke et slikt krav betydelig.