Fall fra hylle – ryggsmerter – forenlighet – årsakssammenheng.

En forsikret falt på et betonggulv og fikk vedvarende ryggsmerter. Røntgen rett etter fallet viste ingen kliniske funn, og heller ikke senere MR eller røntgenundersøkelser avdekket skader som kunne forklare plagene. En ortoped mente det forelå årsakssammenheng dersom man la til grunn en «fear-avoidance»-forklaringsmodell, men selskapets rådgivende lege konkluderte flere år senere med at det ikke forelå årsakssammenheng mellom fallet og de vedvarende plagene. Selskapet avslo derfor kravet om uførhetserstatning. Spørsmålet for nemnda var om forsikrede hadde sannsynliggjort at plagene skyldtes fallulykken, og om han hadde krav på å få dekket kostnader til en ny spesialistvurdering. Nemnda la til grunn at en biopsykososial forklaringsmodell ikke i seg selv er tilstrekkelig til å bygge erstatningsansvar på, og at årsakssammenheng dermed ikke var sannsynliggjort ut fra den medisinske dokumentasjonen som forelå. Kravet om dekning av ny spesialisterklæring førte heller ikke frem. Saken viser at det ved personskadesaker stilles krav til at årsakssammenhengen mellom en ulykkeshendelse og senere plager er tilstrekkelig medisinsk sannsynliggjort, og at manglende objektive funn kan være avgjørende i vurderingen selv om plagene oppleves som reelle og vedvarende for den skadde.