Fall – kneplager – senere nakke-, skulder-, kne- og hodeplager – akutt- og brosymptomer – årsakssammenheng.

Saken gjaldt en mann som snublet og falt, og som senere fikk plager i kne, skulder, nakke og hodepine. Han var fra før 100 prosent uføretrygdet på grunn av kroniske ryggsmerter. Spørsmålet nemnda skulle ta stilling til var om det forelå årsakssammenheng mellom fallet og de senere plagene. Den tidsnære dokumentasjonen viste smerter i høyre bein rett etter hendelsen, mens skuldersmerter først ble journalført fire uker senere, og nakke- og hodeplager kom først til uttrykk etter tre måneder. Nemnda la vekt på at det ikke forelå tilstrekkelig skadeevne i selve hendelsen, at det manglet såkalte brosymptomer som knytter de tidlige og senere plagene sammen, og at skadeforløpet ikke var forenlig med de plagene som etter hvert oppstod. Det forelå heller ingen spesialisterklæring som konkluderte med årsakssammenheng når det gjaldt hodepinen. På denne bakgrunn kom nemnda til at forsikrede ikke hadde sannsynliggjort at plagene skyldtes fallet, og foretaket fikk medhold i sitt avslag. Saken illustrerer at det ved personskadeoppgjør stilles krav til at plager må ha oppstått i tidsmessig nærhet til hendelsen, og at det må være en sammenhengende symptomutvikling fra skadetidspunktet. Forsinket og sprikende symptomdebut svekker bevisverdien betydelig, og manglende tidsnær dokumentasjon kan være avgjørende for utfallet i slike saker.