Fall mot hofte/sete – forverring av slitasjeforandringer – fremskyndet behov protese – årsakssammenheng – varig medisinsk invaliditet.

Saken gjaldt krav om erstatning etter en ulykkesforsikring, der forsikrede falt og slo hofte og sete. Forsikrede hadde fra før påviste slitasjeforandringer i rygg og hofter, og fikk to år etter fallet operert inn hofteprotese. Kravet ble fremmet dels som følge av forverring av eksisterende slitasje, dels som følge av at protesebehovet ble fremskyndet av fallet. Selskapet avslo kravet fordi det mente årsakssammenheng ikke var sannsynliggjort, og fordi vilkårenes krav til varig medisinsk invaliditet uansett ikke var oppfylt siden forsikrede ville fått behov for protese uavhengig av fallet. Nemnda vurderte saken konkret og kom til samme konklusjon som selskapet på begge punkter. Det var ikke sannsynliggjort at fallet var årsak til hofteplagene, og selv den subsidiære anførselen om fremskyndet behov kunne ikke gi grunnlag for erstatning fordi kravet til varig medisinsk invaliditet ikke var oppfylt. Saken viser hvor viktig det er å kunne dokumentere en klar årsakssammenheng mellom en ulykkeshendelse og senere plager, særlig når det foreligger forut bestående slitasje eller sykdom. Uten slik dokumentasjon vil krav om erstatning normalt ikke føre frem, selv om en hendelse kan ha bidratt til et senere behandlingsbehov.