Yrkessykdom – tinnitus/hyperacusis - årsakssammenheng- uførhet - yfl. § 11 annet og tredje ledd. (FinKN 2020-459)

Saken gjaldt en person som gjennom mange år i arbeidslivet, blant annet i kranarbeid offshore, hadde vært utsatt for støy, og som senere ble 100 prosent arbeidsufør. Målinger viste at hørselstapet hadde økt også etter at støyeksponeringen opphørte, og medisinske spesialister var uenige om hvorvidt hørselen faktisk var forverret og om andre forhold enn støy kunne forklare plagene med tinnitus og økt lydfølsomhet. Selskapet hadde utbetalt 50 prosent grunnerstatning, under henvisning til at deler av uførheten og plagene skyldtes andre årsaker enn støyeksponeringen i arbeidslivet. Spørsmålet for nemnda var om det forelå årsakssammenheng mellom støyeksponeringen og uførhet utover de 50 prosentene som allerede var erstattet. Nemnda kom til at saken reiste kompliserte og sammensatte medisinske bevisspørsmål som ikke egnet seg for skriftlig behandling i nemnda, og saken ble derfor avvist uten realitetsavgjørelse. Saken illustrerer at nemndsordningen har begrensninger når det oppstår omfattende faglig uenighet om årsakssammenheng i yrkesskadesaker, og at slike saker i noen tilfeller må avgjøres av domstolene eller gjennom ytterligere medisinsk utredning.