Støyeksponert – tinnitus – arbeidsulykke – årsakssammenheng – yfl. § 11 (1) a, ftrl. § 13-3. (FinKN 2020-312)

Saken gjaldt en sykepleier som i august 2011 ble eksponert for høy lyd på arbeidsplassen og i etterkant utviklet tinnitus, noe som førte til tilrettelegging av arbeidssituasjonen. Hun hadde fra tidligere 50 prosent uførepensjon på grunn av kronisk migrene. I 2016 ble hun sykemeldt, og i 2018 økte uførepensjonen hennes til 75 prosent. Spørsmålet for nemnda var om lydeksponeringen kunne regnes som en arbeidsulykke, og om det i så fall var årsakssammenheng mellom hendelsen og tinnitusen, samt mellom tinnitusen og den økte uførheten. Etter en konkret vurdering av sakens opplysninger kom nemnda til at forsikrede ikke hadde sannsynliggjort at tinnitusen skyldtes den aktuelle hendelsen fra 2011, og selskapet fikk medhold. Saken belyser at yrkesskadeforsikring stiller krav til at det må foreligge en klar arbeidsulykke, og at det deretter må sannsynliggjøres en direkte årsakssammenheng mellom denne ulykken og den påberopte helseskaden. Dette kan være utfordrende når det samtidig foreligger andre helsetilstander som kan bidra til symptombildet. Kunder som opplever helseplager etter hendelser på jobb bør sikre god og tidsnær dokumentasjon av både hendelsen og symptomutviklingen for å styrke sannsynliggjøringen av årsakssammenheng.