Besvimte – falt – arbeidsulykke – yfl. § 11 første ledd bokstav a. (FinKN 2020-181)

Saken gjaldt en sykepleier som besvimte og falt mens hun var på nattevakt. Hun kom på jobb dagen etter, men klarte ikke å fullføre vakten. Det ble ikke funnet noen medisinsk forklaring på hvorfor hun besvimte. Nav hadde godkjent hendelsen som yrkesskade, men spørsmålet for nemnda var om fallet også kunne anses som en arbeidsulykke etter yrkesskadeforsikringslovens ulykkesbegrep, som er en egen vurdering uavhengig av Navs godkjenning. Nemnda uttalte at et fall uten noen påvisbar ytre påkjenning ikke kunne anses som en arbeidsulykke, verken etter det strengere, markerte ulykkesbegrepet eller det mer lempelige, avdempede ulykkesbegrepet. Selskapet fikk derfor medhold i sitt avslag. Saken illustrerer at en godkjenning fra Nav om yrkesskade ikke automatisk innebærer at man også har krav på erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven, fordi vilkårene og vurderingstemaene kan være ulike. For arbeidstakere er lærdommen at det stilles krav om en konkret, ytre og plutselig påkjenning for at en hendelse skal regnes som en arbeidsulykke i forsikringsrettslig forstand, og at indre årsaker som besvimelse uten kjent årsak normalt ikke er tilstrekkelig.